Etter en lang dag (5 timer) med fotoundervisning på skolen, så hoppet jentene fra christopher street ivrige og glade hjem. Nå er vi i ferd med å bli skikkelig fotogeeks, så bilder blir tatt på kryss og tvers hele tiden (selvfølgelig på manuellinnstilling og uten fyfy blitz). Foto er stas!
Et par samtaler på skype og litt havregryn senere var vi på vei ut døra igjen. Vi hadde et par butikker vi skulle innom før vi skulle møte jentene fra the markle på kino. Filmen som sto på programmet var DEAR JOHN. Solveig hadde lest boka og jeg hadde sett en i overkant negativ filmanmeldelse på taxitv, så vi gikk inn med en viss forventning. Etter å ha kjøpt verdens største (medium!!!) brus, og en popkorneske på størrelse med en vaskebøtte (ja, de med 10 liter), så var vi klare for et par timers chickflick. Jeg ga på forhånd en advarsel til jentene om at jeg er en såkalt "filmgriner". Jeg lever meg voldsomt inn i filmer. Vi snakker hulking! Jeg tror ingen helt trodde på meg, før vi kom ca en halvtime ut i filmen. Da ble krana slått på, og jeg går herved under navnet fossen.
Til mitt forsvar er denne filmen unaturlig trist. På kanten til slitsomt trist. Det er triste skjebner, folk som blir skutt, folk som har kreft, folk som lider av alvorlig autisme, folk som dør, umulig kjærlighet, det er krig og det er elendighet. Det er på ingen måte en bra film, og ikke heller så veldig overbevisende. Men det er trist! Det eneste lysglimtet i filmen (som blir brukt for alt det er verdt) er at John er kjekk, VELDIG kjekk! Faktisk så kjekk at man nesten feller en tåre for det også.
Nå skal vi lage kveldsmat og se på den nyeste episoden av One Three Hill. Tidlig dag på skolen i morgen, hvor vi skal lære PHOTOSHOP! Det gleder vi oss masse til. :)
- Stina
Et par samtaler på skype og litt havregryn senere var vi på vei ut døra igjen. Vi hadde et par butikker vi skulle innom før vi skulle møte jentene fra the markle på kino. Filmen som sto på programmet var DEAR JOHN. Solveig hadde lest boka og jeg hadde sett en i overkant negativ filmanmeldelse på taxitv, så vi gikk inn med en viss forventning. Etter å ha kjøpt verdens største (medium!!!) brus, og en popkorneske på størrelse med en vaskebøtte (ja, de med 10 liter), så var vi klare for et par timers chickflick. Jeg ga på forhånd en advarsel til jentene om at jeg er en såkalt "filmgriner". Jeg lever meg voldsomt inn i filmer. Vi snakker hulking! Jeg tror ingen helt trodde på meg, før vi kom ca en halvtime ut i filmen. Da ble krana slått på, og jeg går herved under navnet fossen.
Til mitt forsvar er denne filmen unaturlig trist. På kanten til slitsomt trist. Det er triste skjebner, folk som blir skutt, folk som har kreft, folk som lider av alvorlig autisme, folk som dør, umulig kjærlighet, det er krig og det er elendighet. Det er på ingen måte en bra film, og ikke heller så veldig overbevisende. Men det er trist! Det eneste lysglimtet i filmen (som blir brukt for alt det er verdt) er at John er kjekk, VELDIG kjekk! Faktisk så kjekk at man nesten feller en tåre for det også.
Nå skal vi lage kveldsmat og se på den nyeste episoden av One Three Hill. Tidlig dag på skolen i morgen, hvor vi skal lære PHOTOSHOP! Det gleder vi oss masse til. :)
- Stina
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar